Signert oppe til høyre: E. Munch 1932 Olje og fargestift på lerret, 118 x 56,5 cm Woll 1698 PROVENIENS Maggie og Erling Torkildsen etter 1979 Kari von Krogh, Bergen Tore Ulving Auksjoner, Tønsberg -1981- Sotheby's -1982- Eberhart Auktionen, Sveits -1985- Privat eie, Oslo UTSTILT "Edvard Munchs Portretter" Munch-museet, Oslo 1994, kat. nr. 131 LITTERATUR Arne Eggum "Edvard Munch Portretter" Munch-museet og Labyrinth Press 1994, side 271 Gerd Woll, "Edvard Munch Samlede malerier" catalogue raisonné, bind IV 1921-1944, kat. nr. 1698, avbildet side 1524 Alison Smith og Knut Ljøgodt, "Edvard Munch Portraits" utstillingskatalog, National Portrait Gallery, London 2025 Fra hans tidlige skildringer av Kristianias bohemkrets til senere gjengivelser av venner, familiemedlemmer og viktige mesener, spilte portretter en fremtredende rolle i Munchs produksjon gjennom hans seksti år lange karriere. Munch prioriterte alltid skapelsen av kunst fremfor viktigheten av å skape en behagelig likhet med sine modeller, og behandlet portrettene med den samme radikale tilnærmingen til form og farger som hans landskap eller andre figurative verk. Munchs bidrag til denne kategorien spilte en viktig rolle i det nittende og tjuende århundres kunst. "Portrettoppdraget ble formidlet via Sigurd Høst, og to malerier ble sannsynligvis gjort ferdig i september 1932. Som vanlig malte Munch to utgaver, hvorav han selv beholdt den ene (Woll 1699). Han tegnet også hodet i eksakt samme størrelse som malerienes, og benyttet antakelig denne som forlegg (T744). Maggie Torkildsen, f. Giertsen (1899-1971), gift med skipsreder Erling Torkildsen. (Woll, 1524). Portrettet av Maggie Torkildsen viser henne stående i Munchs arbeidsværelse på Ekely. Barnebarn til Maggie forteller at han hadde hørt at hun reiste med tog fra Bergen til Oslo mange ganger, for å bli malt av Munch, når Munch hadde tid til det. Det var hans bestefar som bestilte Munch til å male sin kone. Munch var en av datidens mest produktive portrettmalere med et stort portrettgalleri. Hans portretter var både kontroversielle og meget høyt ansette i hans samtid. Han har inspirert mange malere som på samme måte søker å blande figurasjon med abstraksjon på uttrykksfulle måter. Munch blir ofte oppfattet som en ‘outsider’ og fremmedgjort for samfunnet og mennesker. Sett ut ifra hans fokus på menneskene Munch avbildet vil man kunne tro han var en sosial type, en som faktisk satte pris på selskap og som hadde interesse for politikk, business og kultur. Mange av portrettene viser personer som hadde en nøkkelrolle for han karriere og renommé. Man mener han har laget over 400 portretter, og det starter med medlemmene i hans nærmeste familie, fortsetter med bohem-venner, så sine følgere, mesener, hjelpere og samlere, som etter hvert førte til at han ble en nasjonal helt her hjemme. Mange av menneskene Munch assosierte seg med levde som ham, en omreisende tilværelse, som beveget seg over landegrensene på jakt etter opplevelser som både ville stimulere og utfordre dem i deres kreative bestrebelser. I slutten på 1800-tallet og i starten av 1900-tallet vokste en ny og formuende klasse av beskyttere opp i Norge delvis grunnet den økende shipping handelen særlig under og etter første verdenskrig. Ved starten av Munchs karriere ble hans omfangsrike antall portretter et ledd i å utvikle hans ferdigheter som kunstner. Portretter var også lettere å selge når han ofte levde med dårlig økonomi. På et personlig nivå vet man at Munch var en ivrig og instinktiv observatør av mennesker, noe som hjelper til med å forklare hvorfor mange portretter ble laget av hans egen vilje i stedet for på oppdrag, og hvorfor så mange fortsatt er i hans besittelse. På de fem eiendommene han bodde når han var i Norge etter 1909, Kragerø, Hvitsten, Åsgårdstrand, Grimsrød på Jeløya og Ekely hvor han bor permanent fra 1916, hvor Munch omga seg med sine malerier og omtalte de som sine barn. Han likte å bli fotografert sammen med sine helfigur portretter som oftest var menn og gjerne en velgjører. Som bakgrunner favoriserte Munch tomme interiører med figurer vist stående eller sittende i et rom, delt i to i høyden av ben eller overkropp eller av en linje som avgrenser en vegg eller en dør. Bruken av sterke komplementærfarger var også karakteristisk. Munch ville ikke at portrettene skulle se glatte og ferdig ut og det var sjelden han rammet de inn, men behandling med hestekur måtte de gjerne få. Fra rundt 1906 begynte han å male to versjoner av portrettet, noe han fortsatte med resten av livet, så stort sett har alle en dobbeltgjenger. Oppdragsgiveren kunne velge et de to. Munchs personlige portrettarkiv viser et stort nettverk av venner, familiemedlemmer, samlere og velgjørere, og dannet et album med kjente fjes som omringet kunstneren hjemme hos ham på Ekely hvor han bodde fra 1916 frem til sin død i januar 1944. National Portrait Gallery i London viser for tiden «Edvard Munch Portraits». Det er den første utstillingen viet Munchs portretter utenfor Skandinavia, og den står til 12. juni. English translation: Edvard Munch "Maggie Torkildsen" 1932 Oil and crayon on canvas, 118 x 56.5 cm Signed upper right: E. Munch 1932 Woll 1698 PROVENANCE Maggie and Erling Torkildsen after 1979 Kari von Krogh, Bergen Tore Ulving Auctions, Tønsberg -1981- Sotheby's -1982- Eberhart Auctions, Switzerland -1985- Private ownership, Oslo EXHIBITED "Edvard Munch's Portraits" Munch Museum, Oslo 1994, catalog no. 131 Literature: Arne Eggum "Edvard Munch Portraits" Munch Museum and Labyrinth Press 1994, page 271 Gerd Woll, "Edvard Munch Complete Paintings" catalogue raisonné, Volume IV 1921-1944, catalog no. 1698, illustrated page 1524 Alison Smith and Knut Ljøgodt, "Edvard Munch Portraits" exhibition catalog, National Portrait Gallery, London 2025 From his early depictions of Kristiania's bohemian circle to later portrayals of friends, family members, and important patrons, portraits played a prominent role in Munch's production throughout his sixty-year career. Munch always prioritised the creation of art over the importance of achieving a pleasing likeness of his models, treating portraits with the same radical approach to form and color as his landscapes or other figurative works. Munch's contributions to this category played a significant role in nineteenth and twentieth-century art. The portrait commission was facilitated by Sigurd Høst, and two paintings were likely completed in September 1932. As usual, Munch painted two versions, keeping one for himself (Woll 1699). He also drew the head in the exact same size as the paintings, probably using this as a reference (T744). Maggie Torkildsen, née Giertsen (1899-1971), was married to shipowner Erling Torkildsen (Woll, p. 1524). The portrait of Maggie Torkildsen shows her standing in Munch's studio at Ekely. Her grandson recounts that she traveled by train from Bergen to Oslo many times to be painted by Munch when he had the time. It was his grandfather who commissioned Munch to paint his wife. Munch was one of the most productive portrait painters of his era, with a large portrait gallery and his portraits were both controversial and highly esteemed at the time. He inspired many painters who similarly sought to blend figuration with abstraction in expressive ways. Munch is often perceived as an 'outsider' and alienated from society and people. However, considering his focus on the individuals he depicted, one might think he was a social type who appreciated company and had an interest in politics, business, and culture. Many of the portraits show people who played a key role in his career and reputation. It is believed that he created over 400 portraits, starting with members of his immediate family, continuing with bohemian friends, then his followers, patrons, helpers, and collectors, eventually leading to his status as a national hero in Norway. Many of the people Munch associated with lived like him, a nomadic existence, moving across borders in search of experiences that would both stimulate and challenge them in their creative endeavors. In the late 1800s and early 1900s, a new and wealthy class of patrons emerged in Norway, partly due to the increasing shipping trade, especially during and after World War I. At the start of Munch's career, his extensive number of portraits helped develop his skills as an artist. Portraits were also easier to sell when he often lived with poor finances. On a personal level, it is known that Munch was an avid and instinctive observer of people, which helps explain why many portraits were created of his own volition rather than on commission, and why so many remain in his possession. On the five properties he lived on when he was in Norway after 1909—Kragerø, Hvitsten, Åsgårdstrand, Grimsrød on Jeløya, and Ekely where he lived permanently from 1916—Munch surrounded himself with his paintings and referred to them as his children. He liked to be photographed with his full-length portraits, which were often a man and usually a benefactor. As backgrounds, Munch favored empty interiors with figures shown standing or sitting in a room, divided in height by legs or torso or by a line delineating a wall or a door. The use of strong complementary colors was also characteristic. Munch did not want the portraits to look smooth and finished, and he rarely framed them, but they often received thorough treatment. From around 1906, he began painting two versions of the portrait, a practice he continued for the rest of his life, so most have a double. The client could choose one of the two. Munch's personal portrait archive shows a large network of friends, family members, collectors, and patrons, forming an album of familiar faces that surrounded the artist at his home in Ekely, where he lived from 1916 until his death in January 1944. The National Portrait Gallery in London is currently showing "Edvard Munch Portraits." It is the first exhibition dedicated to Munch's portraits outside Scandinavia, and it runs until June 12.